Er det mulig å stjele strømmen fra en nasjon? En kort innføring i beslutninger foretatt av politikere som gjorde strømtyveriet mulig.
Det norske arvesølvet: I året 1990 da det store strømtyveriet ble begått av et samlet storting , fantes det 533 store vannkraftverk med årsproduksjon på over 1 Mega Watt timer og flere mindre kraftverk .I tillegg fantes et større antall private og kommunale småkraftverk. I en rapport fra NVE dette året heter det at strøm er Norges” hvite kull” og ryggraden i norsk velstand. Videre heter det at vannkraft er dyrt å bygge, raskt å nedbetale (20-25 år), billig å drifte og har lang levetid; oppimot 100 år. 35% av produksjonskapasiteten ble eid av statens egne kraftverk, resten var eid av kommunale og fylkeskommunale eiere , hvorav noen også hadde statlige mediere.
Totalt sett var kraftproduksjon inntil da en lukrativ forretningsdrift for involverte parter som staten overvåket via sitt kontrollorgan NVE (Norges Vassdrag og Elektrisitetsverk) .Men langt fra alle kraftprodusenter var tilfreds med at NVE skulle sette rammer for produksjon og priser. De private og kommunale kraftverkene ønsket mer utbytte til eiere ved å kunne selge strøm dyrere. Dyrere strøm var heller ikke mot statens interesser. Høyere priser ville gavne statskassen via økte inntekter fra kraftverkene til Statskraft og via beskatning av det totale strømsalg. Det som forhindret en slik utvikling var mangel på ideologi. Det skulle snart endre seg med innføring av en ny ideologi.
Neoliberalismen; la markedet styre: på 1980 tallet skjedde det et skifte i verdensøkonomien bort fra nasjonalt statlig eierskap og regulering; mot en liberal og globalisert økonomi drevet frem av multinasjonale selskaper og bankvesen. Arkitektene bak revolusjonen som ble kalt neoliberalismen eller” den stille revolusjonen” argumenterte for de kunne gjøre jobben staten før gjorde bedre og billigere enn staten og derved spare det offentlige for utgifter dersom de i motytelse fikk større handlings-frihet og lavere beskatning. Der staten før styrte skulle nå det høyst ubestemmelige begrepet” det frie marked” og ”markedskreftene” råde grunnen.
I USA ble denne neoliberalistiske tankegang realisert av president Ronald Reagan og døpt” reaganomics”. Resultatet var mindre kontroll med markedene; de rike i USA ble rikere, de fattige ble flere og fattingere. I England skjedde en tilsvarende forandring under Margareth Thatcher. I EU ble markedsliberalismen videreutviklet ved frihandelsavtaler og større frihet for industri og bankvesen.
Norske liberalister: Neoliberalismen nådde også Norge og ble etterhvert akseptert av så godt som alle partier noe utviklingen skulle vise. Dette resulterte i medlemskap i EU via EØS avtalen i 1992.Felleskapet med de fire friheter liberalistene arbeidet for: full frihet i bevegelse av varer, valuta, arbeidskraft og tjenester. Et sentralt tema var kraftpolitikken. Skulle den nye økonomiske ideologi omfatte kraftmarkedet, måtte strøm defineres som en fri omsettelig vare og befris fra statlig eierskap og pris-kontroll. AP under Gro Harlems Brundtlands lederskap var først imot; men det skulle snart vise seg å bli en kortvarig motstand.
1990; da regjeringen frasa seg kontroll med kraftmarkedet: Ved valget i 1989 ble det dannet en samlingsregjering av Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti med Syse (H) som statsminister. Det første regjeringen gjorde var å be byråkratene i Olje og Energidepartementet under ledelse av Eivind Reiten (Sp)å utarbeide en ny energilov som skulle harmonere med det nær forestående medlemskap i EU.
Loven kalt Energiloven definerer strøm målt i klioWatt time som en vare hvis produksjon og prissetting skulle overlates til de frie markedskrefter. Staten skulle bare ha priskontroll med nettleien og innkreving av skatter. Ellers ble alt overlatt til de frie markedskrefters spill ,hvis dypeste ideal var å tjene mest mulig på strømproduksjon til enhver tid.
Loven ble vedtatt av alle politiske partiers den 29 juni uten at det ble ført noen langvarig debatt om hva konsekvensene ville bli for forbrukerne som tross alt hadde valgt inn sine representanter for å ivareta deres interesser.
Den 1ste januar 1991 vedtok AP-regjeringen å sette loven ut i praksis. Den 3 november 1990 overtok Gro Harlem Brundtland og AP makten. De kunne ha skrotet Energiloven og vedlikeholdt en sosialistisk ideologi om statskontrollert billig strøm til folket. Slik gikk det ikke
Den 1ste januar 1991 satte regjeringen støttet av et samlet storting loven ut i praksis.
Dette var siste gang stortinget og de folkevalgte politikere hadde noe de skulle ha sagt om kraftmarkedet. I 1992 meldte regjeringen Norge inn i EØS og i 1993 ble energilovens ulike deler satt ut i praksis.Fra nå av var strømmarked overlatt til byråkratene i EU.
Det lukrative strømmarkedet er overlatt til EU byråkrater og kraftindustrien:
Med realiseringen av Energiloven i 1993 startet internasjonalisering av strømmarkedet
I en serie vedtak i EU som norske regjeringer fikk forelagt i ferdig forhandlet utgave ble norsk strømproduksjon omgjort fra et nasjonalt anliggende til i integrert del av EU´s indre strømmarked.
Følgende lover sikret overgangen fra nasjonalt eierskap styrt av en regjering i Norge til internasjonal varehandel med strøm:
- 1992 EØS avtalen: strøm er en vare som skal kunne selges fritt til EU uten statlig kontroll
- 1994 ECT (Energy Charter Treaty): fri transport av strøm og gass til EU. Staten forbys prisregulering. Dersom kraftprodusentenes inntjening begrenses av statlige tiltak må staten betale for beregnet tap i inntekt i forhold til hva man ville ha tjent ved full frihandel.
- 2008 Ensto-e : samkjøring av strømnettet i Norge og EU og utvikling av utenlandskabler.
- 2018 ACER (Agency for the Cooperation of Energy Regulators): kontroll med at NVE som er den norske stats overordnende organ for energiproduksjon følger regelverket EU´s byråkrater har vedtatt.
Fortsettelse følger.
@ Copyright Øverbye 2022