I 1990 frasa regjeringen Syse (H) seg all statlig kontroll med produksjon og prissetting av strøm. I årene som fulgte anla man 17 utenlandskabler og sørget for fri flyt av strøm ut av landet. Kontroll med denne eksporten ble gradvis overlatt til EU byråkratene. . Her følger del 2
Hva med demokrati? Den vanlige forståelsen er at man velger politikere som skal ivareta sine velgeres interesser. Dette fungerer stort sett bra på mange områder, men strømkrisa har vist oss at politikk ikke alltid skjer til landets beste. I 1990 gikk samlingsregjeringen til Henrik Syse (H + KrF+Sp) hen og vedtok Energiloven som definerte strøm som en simpel handelsvare produsentene selv kunne styre over. Kjøp og salg skulle skje på en strømbørs og prises etter tilbud og etterspørsel; men alltid slik at produsentene fikk høyest mulig oppnåelig pris, kalt marginalprisning.
Da Norge ble medlem av EØS i 1994 under Brundtlands regjering (Ap) var det fritt frem å selge varen til EU.17 utenlandskabler og 4 frihandelsavtaler med strøm og gass senere, har fratatt norske politikere enhver kontroll over egne strømresurser. ACER avtalen vedtatt av Solbergs samlingsregjering i 2018 (H+ V+ KrF +FrP) var siste spiker i demokratikista. NVE som før førte kontroll med strømmarkedet, står nå under direkte EU kontroll. Norge omtales ikke lenger som en nasjon; men som en del av en av EU´s mange strømregioner.
Høye priser i kjølvannet av utenlandseksport: Frihandel med strøm gikk i mange år greit. Men ettersom tiden gikk, førte økt utenlandssalg til knapphet på strøm til norske 
kunder i Sør-Norge der produsentene ble koblet opp til utlandet via sjøkabler.
Man skulle tro at dersom en produsent selger en viss prosent av årsproduksjonen til EU priser som ligger mange ganger over norske priser, kunne man tenke på norsk kunder ved å selge resten til en rimelig penge. Årsinntekten er jo allerede dekket. Slik er det ikke.
Produsentene argumenterer da med at når det er mindre å selge på hjemmemarkedet må man kunne kreve høye priser for det som er tilbake. Situasjonen fører derved til at produsentene tjener mer enn ved bare salg til hjemmemarkedet.
Via en prismekanisme kalt marginalprisning er det slik at når produsentene tilbyr kraft på strømbørsen er det den selger som krever mest for strømmen som setter standard. Alle selgere får da det som den som selgers dyrest krever.
Når man importerer dyr EU strøm fordi man har solgt ut for mye; sørger marginalprisning for at det er EU priser som setter standard på strømbørsen. Slik fungerer systemet til strømindustrien beste. Staten er ikke direkte lei seg: skatter og avgifter på strøm fører milliarder til statskassen; men ikke nødvendigvis tilbake til forbrukerne.
Om å forsvar et urettferdig system: Når man først har fått et prisøkende system , hva gjør våre politikere ?. Under partilederdebatten i Arendalsuka i august ,kom politikerne i følge Nettavisen med disse forklaringene på høye strømpriser .Forklaringene oppsummere de siste års argumenter for å dekke over det som har skjedd.
- “Det er tørrår” sa Støre. Feil sier NVE. Ved inngang til 2021 var alle vannmagasiner full. Problemet var at det ble solgt for mye ut av landet.
- Økt strømeksport via kabler til England og Tyskland utgjør bare 10% av strømeksporten og forklarer ikke økte priser; sa Erna Solberg og henviste til Statsnett. Feil skriver Nettavisen, økt eksport førte til mye større prisøkning.
- Vi ville hatt like høye priser uten utenlandqskablene” sa Erna Solberg og henviste til Statsnett. Ja, hvem tror på det? I følge Nettavisens regnestykke: bare Solberg og Statsnett.
- ”De høye strømpriser skyldes Putin” Atter en gang Nettavisen: prisøkningen på strøm var allerede høy før Putin invaderte Ukraina. Kraftkrisen i kjølvannet at Ukraina krigen har sant nok ikke gjort situasjonen bedre; men det som er hovedproblemet er at det selges mer ut av landet.
- ” En voldsom økning i gassprisene er den største faktoren ”.Også dette lar seg motbevise.
- ”Utvekslingen har tjent oss godt”: salg og import av strøm har ført til økt gevinst for alle som lager og selger strøm og regjeringen som høster skatter og avgifter ; det er det ikke lenger tvil som.. Men for folk flest og industri er situasjonen ikke like dann
- ”Norge skal bli Europas nye grønne batteri”. Det vil si når EU trenger strøm skal man tappe kapasiteten i Norge og la kundene her hjemme betale dyrere strøm. Slagordet ble først lansert av Stoltenberg i 2011 og brukt som argument for å bygge flere kabler. I 2016 gjentok EU kommisjonens visepresident Maros Sefcovic det samme argumentet og ble lovet at så ville skje.
Hvor ille kan det bli? Det som er strømkrisens grunnvoll er at kraftindustrien kan fritt selge unna strøm til priser de selv er med å fastsette og relativt uhemmet eksportere hva de måtte ønske. Så hvor ille er det? Anders Lie Brenna skrev følgende i Europower Energi 21 at det så ille at :” Statnett kan ikke begrense utenlandskablene for å sikre Norge mot å gå tom for vann en gang på vinteren neste år» Med andre ord ; ingen regjering kan legge føringer for å sikre nasjonal forsyning dersom det skulle bli ordentlig krise.
Hvorfor ble ikke meningmann informert? Strømtyveriet er enkelt forklart: Når kraftindustrien selger ut av landet så mye at det går ut over leveransene til kunder i Norge blir strøm dyrere. Politikere har gjennom mange år visst dette og lagt til rette for det og produsentene har tatt imot tilbudet med åpne armer. Kunnskapen om det store strømtyveriet har i mange år vært holdt borte fra medias oppmerksomhet og det er først i de siste par årene at man våkner opp. Men det synes for sent.Den nye normalen er det samfunn vi nå ser,og for svært mange både vanlige familier og småbedrifter er dette veldig, veldig dårlige tider.
Image by FreeePik
@Copyright Øverbye 2022